Tirsdag 3. mars

Vi våknet rundt halv åtte og stod opp litt over åtte. Det var ikke fullt så kaldt på rommet i morges, men ikke direkte varmt heller. Til frokost hadde vi en slags pannekaker. Ikke like gode som våre, men greie nok med sukker og syltetøy.

Etter frokost ble jeg med Christopher for å se på en gård. Han vil gjerne se en siden han er bonde selv, og Benjamin hadde også et stykke jord han vurderer å kjøpe, så han ville gjerne ha Christophers vurdering.

Et høylass Så vi dro avgårde sammen med 4 indere; pastor Joy og 3 til med sjåføren. Den første gården vi besøkte var en forsøksgård. De hadde krysset New Jersey med lokale indiske kyr fra Nord-India. En trenger 5 acres for å fore inntil 5 kuer. De forer dem med en blanding av bygg og tørket mais, samt noe gress. Gresset trenger minimum 15 dager for å vokse opp igjen, maisen kan kuttes etter 45 dager. Melken blir fraktet ukjølt til meieriet like i nærheten, og det kan gå 2-3 timer før den blir kjølt.

Forøvrig er dieselprisen i Hyderabad for tiden 11,65 Rs, i Nagpur omtrent 11 Rs. Bensinprisen er omtrent 26 Rs.

Man kan fôre 200-250 geiter på 60 acres.

Det er en del nomadefolk her fra Rajistan som kommer med kyrne sine hit. De gir skogvokterne penger for å la kyrne beite i skogen, og når noen kommer for å sjekke reiser de videre. Lokalbefolkningen kan ikke gjøre dette pga. faren for å bli tatt.

Ellers er det hovedsakelig mais, teak og appelsiner man dyrker her i Nagpur-området, i tillegg til hvete og bomull.

Ved Nagpur ligger også Asias største industriområde, det er sentralt plassert, med gode kommunikasjoner i alle retninger. De har ambisjoner om å bygge det ut til 25000 km2. Nagpur har også det største hospitalet i Sørøst-Asia.

Vi har også fått vite at ingen kuer er mer hellige enn andre, uansett om de er hvite eller ikke.

Vi fikk se en privat gård også, den virket mer veldrevet og den beste kua melket inntil 32 liter om dagen på 7 kg kraftfor og fri tilgang på hvete og gress. En god ku kan koste inntil 40000 Rs, vanlige rundt 25000 Rs. En kan få omtrent 25 Rs pr. kg kjøtt og en 150-200 kg pr. ku.

Det var en veterinær som drev gården. Men pga. at området er veldig tørt kan de ikke gi kuene grønt fôr. De bruker kunstig inseminering, og sæden får de fra myndighetene som har et avlsprogram som ikke fungerer. Vi hørte også en historie om en som hadde skrevet doktoravhandlingen sin på engelsk uten å kunne et ord, så kompetansen kan visst være så som så.

Om sommeren kan det bli inntil 49°C her, om vinteren ned til 5°C.

Nagpur var den siste byen britene kunne innta, det er fjell på den ene siden, og skog på de tre andre, altså en naturlig festning. Og det er nok vann i Nagpur.

Det er forøvrig mye trafikkulykker i India. Det blir nesten alltid personskader, og ingen tar seg av de skadde.

Mannen som viste oss rundt var åpenbart en luring, han levde av å kjøpe opp virksomheter som gikk konkurs, og hadde spesialisert seg på geiter og fisk. Vi fikk kortet hans. Han er også den første inderen jeg har sett med personsøker.

Vi dro tilbake til hotellet etter rundturen vår, og der så vi en mann med skytevåpen. Vi dro rett videre til bibelskolen hvor vi spiser lunsj. Vi hadde lunsj rundt halv to. Tone og Sofia hadde sarees på seg i dag, Sofia hadde kjøpt sin og Tone hadde fått en i en menighet hun var i.

Våre hollandske venner reiser klokka 19 i dag. Jaap skal hjem til Vlissingen (ca. 1,5 timer fra Brussel) og Henk skal hjem til Utrecht, ca. 35km fra Amsterdam. Vi norske skal inn til Glyn og Betty og høre dem dele noe av hva de har i hjertet.

Og i morgen kveld reiser vi og i overmorgen får jeg se min kjære Inger Johanne. Glory! Halleluja! Praise God! Dessuten skal det bli utrolig deilig å få stussa hår og skjegg og få seg en dusj i norsk vann og ikke måtte gå rundt og være seig på kroppen hele tiden. Ikke at vannet her er så dårlig, altså, men man blir jo ganske seig på kroppen når det er varmt. Riktignok er temperaturen veldig behagelig her i Nagpur, men likevel. Det er nok nærmere 30°C. Iflg. avisen skulle det bli 30,2°C i dag. Vi får nemlig The Indian Express på døra hver dag her på hotellet, den utgis tydeligvis i Nagpur og har svært nøyaktige temperaturvarsler.

Magen er litt i ulage i dag, kanskje det var dumt å spise is i går. Men men, god var den lell.

Vi var en stund inne hos Glyn og Betty og hørte dem dele fra sitt hjerte og sin lange livserfaring. Rundt halv fem sa vi oss fornøyd, noen av oss trenger å slappe av litt før kveldens begivenheter. Men det var utrolig herlig og inspirerende å høre noen med lang erfaring dele av hjertet sitt. Siden jeg ikke selv har besteforeldre eller foreldre med en troendes erfaring er det en ekstra velsignelse. Glyn har vært i tjeneste i 50 år, så han har opplevd det meste.

Etter en hvil og en dusj sa vi farvel til Jaap, Henk og Cornelius før vi dro avgårde til landsbymøtet eller hva vi nå skal på. Vi er bare 9 i bilen i dag, men 4 bakerst.

Bilene her er stort sett Tata og Ashtok Leyland og Ambassador. Og foran på lastebilene står det enten "goods carrier" eller "public carrier".

Møtet begynte temmelig trått, de hadde et hånddrevet luftorgel og noen sanger som var det sørgeligste vi har hørt hittil. Men Benjamin fikk dem til å kjøre på litt, og det kom fram en tromme. Etterpå kom Benjamin med noen velvalgte ord, svært diplomatisk mens han fikk fjerna bordet og talerstolen. Han er ganske myndig. Etterpå hadde Tone og Tove vitnesbyrd, og deretter Christopher. Imens skiftet vi andre og gjorde oss klare til å spille drama.

De hadde en lokal kassettspiller som vi prøvde først, men den dro så ujevnt at det var helt grusomt, og idet vi var i ferd med å overlevere nøkkelen stoppet vi og gikk over til den lille i stedet. Så det ble et skikkelig avbrekk midt i stykket.

Men vi fikk tatt oss inn greit og fullført, og mens vi spilte samlet det seg 20-30 stykker utenfor gjerdet som fikk med seg stykket.

Da vi var ferdige prekte Rolf Daniel som om han aldri skulle gjort annet, men han hadde fått beskjed om at han bare hadde 20 minutter på seg og trodde at vi da skulle ha prekt og lagt hendene på alle og full pakke, så han var rimelig stressa.

Sverre filmer Men det gikk greit, han fikk folket til å be frelsesbønn og etterpå overtok Benjamin og sa vi skulle be for folk og legge hendene på de syke. Så Rolf Daniel tok gitaren og vi begynte med å synge "Halleluja". Jeg gikk rundt og filmet en del mens de andre sang. Etterhvert gikk vi ut blant folket og begynte å be for dem, og Benjamin fikk et par av de lokale til å hjelpe til å synge. Hver gang de sang falskt, så Benjamin megetsigende på dem og pekte på Rolf Daniel. Da sang de rent en stund helt til tankene begynte å vandre igjen og det kom et nytt megetsigende blikk fra Benjamin.

Gammel dame med barn som hadde reist langt Det var rikelig med insekter under teltet der vi satt, flere av dem var ganske digre og ekle. Men de behandlet oss pent.

Det var en herlig befriende stemning under hele ettermøtet, og mange ble skikkelig møtt av Gud. Jeg bare filmet, men frydet meg hele kvelden. Det var så herlig å se hvordan de andre betjente mennesker. Christopher bad for en som Benjamin sa var demonbesatt, og flere andre som gråt og møtte Herren.

Da vi skulle gå traff vi en gammel dame med masse små barn i en rickshaw som hadde reist langt for å komme på møtet.

Sverre drikker juice Vi kom oss avgårde etter hvert, og stemningen var høy i bilen på veien hjem. I løpet av møtet hadde til og med sjåføren vår tatt imot Jesus, det var deilig å høre, han hadde diverse avguderi i bilen. Tilbake på hotellet traff Tove en australier som sang en norsk sang for henne mens vi andre var oppe med sakene.

Nå avslutter vi kvelden på den sedvanlige måten med toast, egg og appelsinjuice. Nydelig, ferskpresset appelsinjuice, skikkelig søt og god.

Kelnerne her minner oss til forveksling om Manuel i Fawlty Towers. En av dem sa til og med "que?" da han ikke forstod hva vi mente!