Mandag 23. februar

Bussen fra Sri Krishna Travels I dag var magen løs, gitt. Jeg skulle nok ikke spist de kruttsterke kyllingrullene. Men det hjalp å få tømt den. Vi spiste nokså spredt frokost, og bussen kom kl 10. Det var en flott buss fra Sri Krishna Travels, med blomsterkrans foran, lysorgel i vinduet og aircondition. Så vi led ingen nød, bortsett fra at nakkestøttene var beregnet på kortvokste indere. Vi har følge med det engelske teamet fra Manchester, en amerikaner og et par nederlendere.

Vi har hatt vår første "bushtime", det er utrolig varmt ute. Benjamin skaffet kald cola til hele gjengen, og omsorgsfulle Tone er en utmerket reiseleder, hun hadde en runde og sjekket formen til hver enkelt.

Nå kjører vi gjennom et flatt landskap med spredt palmevekst og irrgrønne jorder innimellom. De små landsbyene ligger tett, med sine små, lave hus. Takene er dekket med takstein, bølgeblikk eller blader, og mange av husene er delvis falt sammen. Det er ikke alltid like lett å se om et hus er under oppbygging eller nedfalling. Og som i alle andre sammenhenger her borte; tiden går ikke, den kommer.

India er forøvrig et veldig grønt land, selv om bakken ser knusktørr ut. Innimellom kan vi se små fjell eller åser.

I palmene vokser det noen store klumper som kunne vært kokosnøtter, men det var ikke det. Når kokosnøtten er ung er saften ikke så søt, og den er helt ren, en nydelig drikk. Den er faktisk så ren at man kan bruke den rett i blodårene.

Langs veien i landsbyene er det masse små sjapper hvor de selger alt fra sykler til TV-apparater til mat og drikke. Og vi kjørte nettopp forbi en barberer i et lite treskur. Der ville ikke jeg barbert meg.

Nå har vi nettopp hatt en kort stans for å fore sjåføren og kjøle bussen. Det er ganske hett ute. Toalettet var et lite firkanta skur med flatt gulv og et hull i veggen på det laveste punktet. Og en tønne med vann og en kopp til å skylle med. Heldigvis skulle jeg bare tisse. Det var også små griser og kyr og fugler her, og brus å få kjøpt for 10 rupees.

Nå kjører vi videre og lurer på om vi skal øve inn noen indiske sanger på telugu-språket, som de snakker i dette området av India. Vi fikk tekstene av Birgitta og Svante som vi møtte på hotellet:
Halleluja stotti ma hi ma, ja la
po do de voni kitche da mo

Vår reiserute fra Hyderabad via Vijayawada til Narsapur. Nå har vi vært og tatt det første spadestikket til et nytt kombinert menighetslokale og barnehjem. Klokka 17:30 og sola begynner å bli ganske lav. Vi spiste middag på et hotell i Vijayawada, først maissuppe, etterpå ris med sursøt saus og sterke kyllingbiter. Vi fikk Limca å drikke, den var god, omtrent som bitter lemon.

Etter middag hadde de flyttet all bagasjen vår over i minibusser fra Sri Sai Car Travels, med indisk standard selvfølgelig. Farvel, air condition og komfortable seter, men vi skal jo bare kjøre 4 timer til, så pytt, pytt. Nå synes jeg det begynner å bli moro. Skikkelig misjonstur! De har rød, gule og grønne innvendige lys i kjerra, og trafikken utenfor er av sedvanlig indisk kvalitet; tuting, plinging og et salig kaos. Måtte Herren gi oss nåde!

Etter å ha kjørt bil på den indiske landsbygda en stund mister tivoli noe av spenningen. Nå koker radiatoren, så det blir en kort stans for avkjøling før vi humper videre i krøtterstien som egentlig ikke er så ille, men som er veldig ille innimellom.

Etter en ny, kort pause for å vente på den andre bussen er vi nå på veien igjen. De hadde selvsagt Pepsi til salgs der vi stoppet. Det har de overalt, enten Pepsi eller Cola. I vår minibuss sitter forøvrig Jaap, Cornelius, Christopher, Neal og Hank og meg. På veien måtte vi stanse for tre tog også, et av dem filmet jeg. Spennende å se om det ble noe av. Det var altså ikke radiatoren som kokte ved første stans, de bare åpnet pansere likevel. Vi var framme ved 01-tiden om natta, passelig møre og stive. Sengene er ganske enkle, men greie nok. Ganske korte også. Nå legger vi oss.